HØR DA!!!

Hvordan tror du det ville vært? Å ikke høre. Ikke vite hva de bak deg snakker om. Ikke klare å oppfatte samtalen om mange snakker samtidig. En ensomhet man ikke klarer å forklare, for du er jo med – du får bare ikke delta.

Det skal ikke mye til før hørselen blir skadet. En av de viktigste sansene våre. Den som gjør at vi kan forstå, være en del av. Å være annerledes kan være tungt. Å ikke høre er kanskje en av de tyngste annerledeshetene.

Men å høre en evig lyd er også annerledes. Og ubehagelig. Tenk deg at det aldri blir stille. At det suser og piper. At stillheten aldri klarer å tvinge seg gjennom. Aldri får kontroll. Tenk at 350.000 nordmenn opplever dette hver eneste dag. I en hverdag der roen aldri helt trenger gjennom. Der man ikke lenger kan ligge i gresset og høre det gro, for den evige lyden overdøver det lille stille.

Og ørene våre tåler så mye mindre enn vi tror!

Du vil kanskje ikke gjette det, men du kan høre på biltrafikk i åtte timer, men bare to og halv time med gressklipping! Du tåler 47 minutter på motorsykkelen, men 105 dB, som tilsvarer hodetelefoner på høyt volum, der når du grensa etter 4 minutter. Og det kanskje aller mest skremmende:

Ørene dine tåler 28 sekunder på rockekonsert…

Vi vet det jo. Eller; vi har ganske sikkert hørt det. Ett eller annet sted. En eller annen gang.

Kanskje vi skal høre etter. Kanskje vi skal tenke over det en gang til. Vurdere det på nytt. Brukt de øreproppene man har liggende der ett eller annet sted. Kanskje til og med vurdert noen nye.

Møt årets store festivalsesong med et annerledes syn på ørene dine. En annen omsorg. En annen kunnskap.

Hør da!

For alltid…

Følg oss gjerne på Facebook og Instagram!

 

Et portrett

Hvem er han egentlig? Han som alltid er på plass i god tid. Han som har stålkontroll på kassaoppgjøret, vet akkurat hvor den riktige størrelsen henger? Hva drømmer han om han som er alltid får kundene til å smile litt ekstra, kjøpe en ting til.

Hva tenker hun på der hun retter på kjolen før hun går og låser opp døra. Hun som skal ta fatt på nok en dag med tusenvis av skritt på det harde butikkgulvet? Drømte hun om dette da hun var liten hun også? Var hun en av de mange små som også ville svinge seg mellom stativer og prøverom? Trente på et kokett lite «Ville du ha noe hjelp?» mens hun bladde seg gjennom mammas kjoler i skapet og lekte butikk med bamsene som kunder. Hun ble ganske god på det.

Eller drømmer de seg bort. Begge to. Til verdener de enda ikke har sett. Til mål de kanskje ikke helt vet at de har. Eller kommer de fra drømmer som ble til mareritt eller håp som ble knust. Er dagen i dag et skritt på veien eller en stillestående dag?

Noen har jobbet hos oss helt siden vi åpnet dørene første gang. Noen siden vi åpnet dørene i dag. Noen har funnet kjærligheten, andre har opplevd hjertesorg. Vi har Byporten-barn og Byporten-ektepar. Vi har nyskapninger, gründere og spennende prosjekter.

Vi har de som aldri reiser fra oss, og de som kommer tilbake. Og hver dag møtes vi. Vi hilser på hverandre, blir kjent. Vi treffes på tøffe dager og solrike dager. Vi står sammen i hverdager vi ikke ser en ende på. Vi støtter hverandre og vi gjør det vi kan for å vise at vi bryr oss om hverandre.

Vi er mange og vi vil vise hvem vi er. I ukene fremover vil vi fortelle dere om noen av våre gode, varme, smarte, morsomme, omtenksomme, snille og rause Byporten-folk.

For Byporten er folk! Folk i farta.

Torgkonene

Det skramlet i kjerrer og vogner. En kasse smalt i bakken og det som virket som hundrevis av epler trillet bortover brosteinene. Solstrålene snek seg ned til bakken mellom bodtakene og damene tørket svetten allerede. Klokken var bare syv, men dagen hadde allerede vart lenge.

En torgkone hviler ikke på en lørdag!

Nesten sånn er det nå også. Torgbodene står klare og alle de ansatte forbereder seg. Varene er pakket, plakatene skrevet. Dagen begynner fryktelig tidlig og kvelden kommer ikke før om lenge. Det ropes i gangene, noen ler høyt i heisen. Det bæres og sjaues fra nesten hver eneste butikk.

Vi står ikke på Stortorget som de gamle torgkonene gjorte. Ikke Youngstorget heller. Men vi har et torg. Og grytidlig på lørdag begynner vi. Det er en helt egen spenning på en sånn dag. Vil det komme noen? Har vi nok varer? Vil noen kjøpe lodd på fotballtrøyene? Vil vi selge ut alt vi har gjort klart?

Det summer liksom litt ekstra i uka før den store dagen. Alle er spente. Alle gleder seg. For det er noe helt spesielt å flytte butikken ut. Det er noe helt spesielt å skulle jobbe tett sammen en hel dag. Vi som til vanlig står i hver vår butikk. Plutselig deler vi samme rom. Et uterom!

Det ropes fra en bod til en annen. En kasse detter i bakken og det som virker som hundre små sprettballer sprer seg over asfalten. Alle som står rundt starter jakten på de små fargerike kulene som spretter dit de vil. Solstrålene finner veien mellom bodene og alle stopper opp og ser opp mot himmelen.

Det blir en fin dag. En varm dag.

En annerledes dag der annerledessenteret flytter ut. Sammen.

Og når dagen endelig er over. Og alle pakker ned igjen. Når det er ett år til neste gang. Da teller loddkona opp kassa si og smiler for seg selv mens hun tar på seg en liten rød nese.

For loddpengene skal Sykehusklovnene få. Vi håper du vil bli med å gi.

 

18922743_1536599789715485_6014624672579325656_o

BikiniKroppen

Hva er en BikiniKropp? Hva betyr egentlig sommerkroppen eller badesesongen for oss? Er det virkelig det store maset som media skal ha det til? Blir vi så små og så utrygge som det kan virke som?

I dag har vi endelig fått kjenne på solstrålene i Oslo igjen. Etter en lang uke med følelsen av høst i juni varmer det ekstra godt med litt sol mens man haster mot jobb og skole. Man kjenner at man lengter etter en tur ut til øyene, en lunsj på Aker Brygge, en treg ettermiddag liggende i gresset i en park. Alt det Oslo er om sommeren.

Og med varmen kommer ønsket om å ligge på ei strand. Med lite klær og tærne i vannkanten.

SommerKroppen skal luftes.

BikiniKroppen skal frem.

Så er det bare det at noen ser ut til å ha bestemt hvordan denne BikiniKroppen skal se ut. Og for de aller fleste av oss er den en utopi. Den rommer ikke et levd liv, fødte barn eller utfordringer. Den har ikke plass til fersk hvetebakst, late dager eller sykdom. Den er ikke det de fleste av oss er!

Så hva er en BikiniKropp egentlig? Er det ikke bare en kropp. Med en bikini på? Eller en badeshorts? Er ikke kroppen din den eneste du har? Den som strengt tatt har en eneste viktig jobb – å virke! Kroppen din er ikke en kleshenger. Den er ikke en utstillingsfigur. Den er maskinen din. Livet ditt. Det er den som gjør at tankene dine kan strømme, kjærligheten din leve. Kroppen din er sansene som kjenner på sommeren og nyter av alt det gode.

BikiniKroppen er den kroppen du skal bære med stolthet, uansett hvordan den ser ut. Den er en del av deg, men ikke hele deg. Den er med deg, men den definerer deg ikke.

Ingen skal komme og si at ikke din kropp er en BikiniKropp – for alle kropper kan gå i bikini!

 

To bankende vaffelhjerter

Først kommer Rune inn. Rak i ryggen og med briller på nesa. Så kommer Arqam. Rett bak. Alltid med et smil. Arbeidsdagen er i gang. To store bøtter med vaffelrøre skal stekes opp og selges til de ansatte. Det er fredag og VaffelEkspressen har inntatt Byporten Shopping!

På kjøkkenet

I 11 år har de vært her. Hvert fall Rune. Hver eneste fredag. De andre dagene i uken pakker de ting. Litt forskjellige ting. Arqam pakker gardiner. Men det er mye morsommere på fredager. Når de får komme til oss. Når de får komme og snakke med alle de pene damene…

«Er denne klar?» Arqam ser opp på Rune. Rune vurderer nøye. «Nei, den er for blek!» Arqam nikker. Han er helt enig. Alt for blek. Et lite øyeblikk ser han alvorlig ned på vaffeljernet. Så sprekker ansiktet opp i det store, varme smilet igjen. Han visste det jo, men det er alltid greit å spørre Rune. Bare sånn for sikkerhets skyld.

For Rune kan jo dette. Det er han som er sjefen. Og Najwa. Hun som innimellom kommer innom for å se at de faktisk gjør det de skal. For noen ganger blir det litt for morsomt. Det er ikke det at de ikke tar jobben på alvor, men det bobler liksom litt i magen når de får være sammen på fredager. Når ukas beste dag endelig er der!

Ute og selger

Så er alle vaflene stekt og butikkene står for tur. De står stille utenfor og venter mens kundene får sitt. De smiler stort, småsnakker om vær og vind. Ser litt ned i bakken når de pene damene smiler til dem. Står rake i ryggen når noen vil ta bilde. De har brunost og syltetøy, både jordbær og bringebær. Og de har Vipps. Klart de har Vipps! Alle som driver seriøs business har da Vipps.

Og så har de vennskapet. Det er liksom de to nå. På Tusenfryd og Freia sjokoladefabrikk. Rune foran og Arqam bak. Eller ved siden av hverandre. Med et stort smil, uendelig med varme og tralla full av vafler til de som vil ha…

Det er VaffelEkspressen vår!

 

 

#postitgeriljaen

Hva er viktig med kroppen din? Er det viktig at den er fin? At andre liker den? Eller at den virker? At den er frisk?

Vi vet alle svaret, men klarer vi egentlig å akseptere det?

Hver dag utsettes vi for bilder av smale midjer, kritthvite tenner og milelange ben. Hver dag ser vi oss i speilet. Hver dag selger vi drømmer – og hver dag møter noen realiteten.

Inne hos oss, i våre prøverom, vil vi at det skal være lov til å be om en størrelse større. Eller mindre. Vi vil at det skal føles trygt å be om hjelp og trygt å få en mening. Vi vil at alle som besøker oss skal gå ut med følelsen av å ha blitt sett. Men ikke fordi rompa er så fin eller midjen så smal.

For det er ikke kroppen din som forteller oss hvem du er!

Det er det du sier til oss, hvordan du ser på ting i butikken vår. Det er skrittene dine, blikket ditt, måten du lukker døra til prøverommet. Det er hva du sier når vi ikke kan se deg som forteller oss hvordan du har det.

Og vi vet hvordan prøveromslivet er. Vi står der vi også.

Og vi står der med alle våre tanker. Alle våre ideer om hvordan det kunne vært eller hva vi helst skulle sett. Men vi vil ikke ha det sånn. Vi vil at du skal vite at vi vet! Og at vi kan finne det som gjør at ryggen blir litt rakere og blikket løftes fra bakken. Vi vil at du skal vite at vi mer enn gjerne henter en annen bukse, en som gjør det litt bedre.

For vi er der alle sammen. En eller annen gang. Alene i et prøverom. Foran et speil. Med tankene våre og med formene våre.

Det er ikke kroppen din som forteller oss hvem du er, det er det som er inni.

#postitgeriljaen G-sport

 

 

 

Ta Trappa Opp!

Har du sett det? At noe er litt annerledes med rulletrappene i Byporten? Det finnes nemlig ganske mange rulletrapper inne på senteret, men de aller fleste peker bare en vei.

De går opp – opp – opp!!!

Noen ganger er det veldig bra å tenke nytt. Noen ganger er det enda bedre å tenke internasjonalt. Mens andre ganger burde man kanskje bare holde seg til det som er helt vanlig. For vi nordmenn er nok ikke like lettlærte som vi en gang trodde.  Det var nemlig ikke bare bare å få kundene våre helt opp til alle de fine butikkene på Plan 2. Eller tredje etasje da…

Vi har klødd oss i hodet. Satt opp det ene skiltet etter det andre. Vi har laget piler og fotspor på gulvet. Vi har hatt arrangementer og kampanjer. Vi har fortalt om det andre planet på alle de måtene vi har klart å tenke oss til. Vi har ropt, sunget og flagget. Vi har prøvd å være smarte, prøvd å være kreative, men ingenting hjalp.

På toppen av rulletrappa ventet butikker ingen fikk se!

Helt til den geniale ideen dukket opp. Som en redning fra, ja nettopp, oven. Vi lar rulletrappene gå opp. Opp mot toppen. Opp mot de som står der oppe og venter med åpne armer og store smil!

Vi gjør det ingen andre gjør. Vi snur på det alle forventer. Vi lar autopilotene i hodene våre få seg en liten overraskelse og så ser vi hva som skjer. Vi gjør noe annerledes.

Og annerledes ble det. Faktisk så annerledes at det fungerte! For plutselig tok flere turen opp. Enda flere oppdaget enda mer.

Så annerledes er bra. Noen ganger.

Men ikke alltid.

Vi har fortsatt plan. Vi bare snakker ikke så mye om dem lenger. Nå tar vi bare rulletrappa.

Opp.

Til toppen…

Den blåkledte

Hvem er de? Alle de som løper gjennom senteret vårt. Passerer oss med blikket rettet langt frem der et sted. Ser de målet? Eller ser de etter noen?

Hun i den blå kåpen for eksempel. Hun du ser fra der du sitter med kaffen din. Hun som akkurat har stoppet opp mellom to butikker. Der – nå sjekker hun telefonen sin. Ser du henne?

Hvor tror du hun skal? Hun har roser i kinnene. Det er akkurat som hun gløder. Det er fredag. Kanskje hun skal møte noen. Noen hun gleder seg veldig til å se. Hun kaster på det mørke håret. Ser seg rundt. Rødmer hun?

Hun stikker hendene ned i jakkelommene og går videre. Svinger seg rundt de andre som om de danser en liten dans. Fredagsdansen på Byporten. Den de alle må ta der de flytter seg den ene eller den andre veien. Gjennom gangen, frem mot målet. Mot han som sender meldingene hun stadig ser etter. Leser. Om igjen og om igjen.

Hun med den blå kåpen forsvinner inn i mengden. Forsvinner inn mellom alle de andre som skal et sted. Vi kan ikke følge etter henne, men kanskje vi kan gjette. Gjette at hun går ned mot togene. Løper bortover perrongen til hun kommer helt frem. Helt frem til armene hun har lengtet etter. Armene som har drømt om å klemme rundt den varme kvinnen i den blå kåpen.

Bak hvert eneste ansikt, hver eneste kåpe og jakke ligger det en historie. En fortelling om et liv som er levd og som fortsatt skal leves. Noe av historien får vi se, resten må vi bare gjette. Og mens vi gjetter kommer det nye til. Nye mennesker som blir med i fredagsdansen i Byportens ganger. En dans som med større og større tempo tar byens mennesker med seg inn i helgen – før det hele stilner av.

Den blåkledte er borte, men dansen hennes fortsetter inn i fredagskvelden…

 

Folk i farta

Byporten er så mye mer enn et kjøpesenter. Det er veien bort og det er veien hjem. Det er det siste du ser eller det første som ønsker deg velkommen. Et kjøpesenter og porten inn til resten av byen. Den lille storbyen. Akkurat som Byporten.

Det lille, store senteret…

Og det er folk. Folk som løper og folk som trasker. Det er de som prater med andre og de som prater med seg selv. Det er de stille, de man egentlig ikke ser. Og det er de som tar masse plass, som ingen kommer utenom, de man nesten ikke klarer å passere.

Det er menn på jakt etter den aller siste julegaven eller kvinner på shoppingdag med venninner. Det er de som er på vei til jobb og de som skal på ferie. Eller de som bare skal hjem.

Hjem til mor.

Eller hjem til ingen.

Noen flykter fra. Fra et liv de ikke lenger vil leve. Andre løper mot. Mot åpne armer som aldri vil slippe taket. Noen setter seg bare stille ned og venter. Venter på at dagen skal gå. At noen skal komme. Eller kanskje de ikke venter i det hele tatt. Kanskje de bare er.

Kanskje de bare lever. Akkurat her og nå. På en stol på et senter som er porten inn til byen. Kanskje de sitter og betrakter, tar inn inntrykkene, suger til seg pulsen av de som lever rundt dem. Er en del av noe som er større enn seg. En del av et fellesskap vi ikke tenker at vi er en del av.

For fellesskapet finnes ikke bare blant de vi kjenner. Fellesskapet er der du er – med andre. Også på et kjøpesenter som er en litt annerledes port inn til den lille, store byen.

Det er fellesskap på Byporten også. Et helt eget fellesskap. Fellesskapet av folk. På farta.

Byporten er folk.

 

 

 

 

Fisk i heisen

Bølgene stod over kaia i Oslo. Regnet fortsatte å strømme. Det var kaldt, vått og grått.

Og byen var helt stille.

Dagen hadde ikke helt startet enda. Men ett sted var det full aktivitet. Til og med inne i heisen…

Det var en underlig følelse av unntakstilstand i gangene. Ingen kunder slapp inn. Ingen hastende mennesker på vei til jobb fikk løpe gjennom huset. Ingen biler kjørte ned i parkeringen. Togene gikk ikke. Bussene stod stille. De få som gikk der inne sa ikke et ord. Akkurat som om de var redd det ville bryte noe. Utløse det som lå og ulmet under dem. Det som truet.

For i kjelleren var det vann. Masse vann. Og vannet steg. I løpet av noen få timer var garasjeanlegget forandret til en undervannsverden. Det var oktober og høststorm. Og springflo. Og regn. Masse regn.

Og det ga seg ikke.

Så kom de. Kundene. En etter en dukket de opp. Nesten så vi ikke merket dem. Det varme lyset fylte gangene og lave stemmer ga gjenklang i gangene. Vi så på hverandre. Lurte på om de skjønte. For under oss bølget det fortsatt. Det farlige vannet. Det som ikke skulle vært der.

Vi bytta på å se etter. Sjekke fremgangen. Vi hvisket til hverandre. Fra butikk til butikk fløt følelsen av å være i en helt vill verden. En verden der vi ikke visste hva som ville skje. Og ikke hva som skjedde.

For dette var dagen da Byporten ble senteret som viste at de stod sammen. Dagen da kundene ikke merket alt det som skjedde, og som ingen kunne si. Dette ble dagen da vi stod sammen og så på at lagrene våre fyltes med vann. At naturen kom litt for nærme, midt i Oslo by.

Og i heisen, der svømte det en fisk.