FestivalFredag

Det nærmer seg slutten på uka. Regnet har regnet fra seg og solen varmer opp den våte asfalten. De myke solstrålene treffer søvnige fjes på vei inn i en solrik fredag. Skyggene er lange, lengere enn i juni, og morgenen bringer med et kjølig drag i luften.

Og det er Festival. Det er sitrende glede og et slags siste krumspring før hverdagen tar oss for fullt. Det er fortsatt sommer, men bittelitt høst. Snart braker det løs over alt, men akkurat nå er det Festival. En pause, et pusterom. Det er fantastiske opplevelser, euforisk lykke. Det er forelskelse og boblende lykke.

Gjennom porten strømmer alle de som kommer for å se. De som ikke bor her, men som vil være her. Og de som alltid er her tusler gjennom velkjente gater til den store festen. Til stedet som forvandler byen til en smeltedigel av musikk, mat, latter, venner og opplevelser. Det er førfester og etterfester.

Oslo blir som en øy i verden. En øy innerst i en fjord. En øy som plutselig rommer alt og alle. Som åpner opp for festen. Og da blir plutselig Porten til Broen. Broen over fra resten av Norge og inn i helgen. FestivalHelgen.

Så la sammholdet holde oss sammen. La festen spre gleden og la livet leke. Ikke bare denne helgen, men spesielt nå. La kjærligheten flyte gjennom luften og spre varme i den kjølige sensommernatta. La dette være et lite komma for denne sommeren. Vise alle at Oslo er den vakre, pulserende, lille storbyen den er. Den byen som lar festen leve midt i kjernen.

Enten Øya er din eller ei, så la Øyas magiske krefter gi deg en strålende helg. Ta inn de glade øynene, de lykkeligelige uttrykkene. Nyt å se en by i farger og lys.

Nyt siste rest av sommer i en sommerkledt by!

Følg oss gjerne på Facebook og Instagram!

 

 

Advertisements

Snart, veldig snart

Snart, veldig snart er de tilbake. Snart er alt som før. Snart vender de velkjente smilene hjem igjen. De som alltid er her og som sammen ER Byporten. Snart kommer de som har hatt noen uker velfortjent hvile tilbake. Og alle brikkene faller på plass.

Snart, veldig snart er rutinene på plass. Hverdagen gjenkjennelig. Snart er nyhetene ferdig pakket ut og salget pakket bort. Snart kommer høstens varme farger og pakker oss inn mens vi går gjennom gangene og lar oss friste av de oransje, gule, plommerøde og burgunderfargede varene som tar over for sommerens pasteller og friske neon.

Snart, veldig snart finner vi tilbake til gleden i det hverdagslige. De små tingene som gjør hverdag til nettopp det. Alle rutinene, alle vanene. Vi finner tilbake til det som gjør oss til oss, og Byporten til Byporten.

Og Byporten er folk. Folk i farta. Og gjennom høsten skal du få bli kjent med noen av dem. Noen av de som er Byporten. Som har skapt Byporten. Noen av de som har forelsket seg her. Blitt noe nytt her. Noen av de som har skapt noe, funnet noe. Du skal få bli kjent med de som er her hver dag og bare noen dager. De som gir av seg selv og skaper noe for andre. De som har gründet og de som har drevet.

Du skal få bli kjent med noen av de som skjuler seg bak de store smilene.

Velkommen inn i høsten og Byportens verden…

Følg oss gjerne på Facebook og Instagram!

Nytt liv

Nå våkner vi snart til liv. Snart fylles hyllene opp igjen, menneskene kommer tilbake. Det er enda en stund til varmen slipper helt tak, men vi kan allerede merke at en ny tid sniker seg på. At en ny luft siger inn over byen. Og inn i porten.

Snart kommer studentene tilbake. De som har vært her før, og de som er helt nye. De kommer for å skape et liv. Et nytt liv i alt som er. Etablere seg sammen med andre nye. Starte der det gamle sluttet.

Nye vennskap skal skape nye minner. Konturene av en ny fremtid skal ta form. Det skal kysses forsiktig bak en fontene på et torg man ikke kan navnet på. Det skal fnises høyt av et syn man aldri har sett før. Og i porten skal nye folk få jobb. Og nye venner.

Og noen skal få nye bukser. Nye bøker eller ny sveis. Det skal spises lunsj på nye steder, drikkes kaffe på nye måter. Et helt nytt liv skal ta form i en helt ny by. En by man kanskje aldri har møtt. En by man aldri før har kjent pulsen til. Og det er en by som kan ta pulsen fra deg.

Ikke fordi den er så stor. Ikke fordi den er så spesiell. Kanskje heller ikke fordi den er så vakker, men fordi den tilbyr deg å bli din. Den lar deg elske seg. Lar deg ta den med deg i sitt hjerte. Og når du er ferdig med den, blir du aldri helt kvitt den.

For i denne byen, i byen der du skapte ditt nye liv, der vil minnene holde fast i deg for alltid. Og du vil alltid kunne se tilbake på dagen der du gikk inn gjennom porten og ut i byen. Dagen da det nye livet startet.

Følg oss gjerne på Facebook og Instagram!

Sommerstille

Så har roen senket seg. Det er akkurat som om veggene puster ut. Byens mange innbyggere har dratt et annet sted. Og de besøkende hviler i en fluktstol et sted. Det er sommer i Oslo. Og det er Sommerstille i hele byen.

Du vet den følelsen når varmen legger seg som et lokk over byen? Det er akkurat som om asfalten suger til seg alle lyder. At alt bare synker ned i den. Folka er borte, bilene står stille. Trikkene beveger seg litt langsommere og kattene smyger seg rundt hushjørnene.

Og inne på Byporten er det svalt og godt. Det summer lavt av stemmekoret til de som har trukket inn. De sitter spredt. Har tatt av seg solbrillene og latt bena hvile. Det er akkurat som om varmen ute har sløvet alt som skjer inne. Det går som i sakte film. Smilene sitter løsere enn ellers, mens kroppen føles litt tung. Litt sommersløv.

I de varme dagene spiser vi is sammen. Tar pauser i sola, trekker ut når vi kan. Vi som står inne i den svale verdenen trekker ut i den varme virkeligheten. Kjenner huden nesten nuppe seg i møte med den stekende sola. For vi ser den nesten ikke. Vi kjenner ikke den sommeren som gjør kundene så blide.

Men vi fornemmer den. På de som kommer inn. Vi ser det på de litt røde skuldrene og i de sommerglade øynene. Vi kjenner igjen sommeren på de strålende smilene og vet at når arbeidsdagen er over ligger fortsatt oslo der. Med sin varme asfalt og sin rolige puls.

For en sommerkveld i Oslo er ikke som en sommerkveld noe annet sted. Der Operaen og Festningen speiler seg i vannet som møter himmelen farget i rødt der ute i horisonten.

Det er sommerstille i byen.

Og det er sommerstille i Porten…

Følg oss gjerne på Facebook og Instagram!

 

Tallenes tale

Det er travelt i Byporten. Veldig travelt.

Hver dag går 40.000 mennesker i gangene våre. 40.000 mennesker med et mål. 40.000 mennesker vi ikke aner hvor skal, men som vi håper går innom en av butikkene våre. Eller kaffehusene. Eller restaurantene. Vi vet at noen gjør det. Og de kjøper ting også.

For eksempel kjøpte de 15.000 peoner på en uke hos Floriss. Det er det samme som 300 bøtter med blomster. 1500 buketter! På en uke! Marianne har bretta og hengt opp 1350 små papirblomster i vinduet hos Bertoni og hos Björn Borg i nabolokalet selger de 20.000 boxere i året!

Bambus sushi selger nesten 5000 sushibiter hver eneste dag til alle de sultne som kommer og går. Narvesen steker 300 boller og selger 150 pølser.

Og 800 mennesker går på do. Det blir 4800 liter vann det!

BIT selger 400 boller hver eneste dag og SmoothieExchange selger 700 sugerørsglass med smoothie!

DSC_0041

Og samtidig selges sokker, gensere, bukser og sko. Det er bøker, aviser, skriveblokker og ulike penner. Det selges opplevelser og utstyr, musikk og film. Skjønnhet, drømmer, vaksiner og tannbleking.

Det spises, drikkes og skravles både oppe og nede og hver eneste dag sitter noen mennesker på de akkurat samme stedene til de nøyaktig samme klokkeslettene.

_MG_0371

Tallenes tale er klar. Og Byporten rommer mange av dem. Og alle tallene representerer noe mer. Noe større.

Et menneske – et liv – en historie.

For Byporten er ikke tall. Byporten er folk. Folk med behov, ønsker, sult og tørst. Folk som skal ha noe eller folk som bare skal titte litt.

Vi sier det igjen og igjen – Byporten er folk i farta.

Og jommen meg er det mange av dem!

Faktisk hele 13 millioner hvert eneste år…

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Den store drømmen

Orkesteret er klart. Dirigenten angir takten. Hardpixen ligger knust i et hjørne og små runde merker viser hvor hun har gått. En hånd stryker bort et hårstrå ingen andre kan se. En annen retter på en skulderstropp, rister på en tutu. Lyset i salen slukkes og en liten pikes drøm er på vei til å utfolde seg på den store scenen nede ved vannet…

Det er ikke langt fra Byporten til Operaen. Og i en drøm er det ikke langt fra den vakre ballettkjolen og ned til scenelysene heller. Det tar bare ett sekund. Og vi ser det i øynene på den lille piken. Hvordan hun nesten kan kjenne varmen fra lampene. Hvordan musikken fyller henne med en berusende følelse av å bæres frem av publikums forventninger.

Det lyser av henne. Kinnene blir farget med et rosa skjær og hun drukner nesten i all tyll og silke der inne. De små hendene stryker over de blanke skoene med den harde gipstuppen. Hun ser for seg hvordan hun svever over scenen i høye, lange hopp og svimlende piruetter. Armene hennes blir lange og myke som en svanehals og bevegelsene er like elegante som en svales stup i en sen sommerkveld.

Når drømmer får slippe seg fri skapes øyeblikk som virker så levende at du nesten kan tro de er virkelige.

Og i andre kan få se hvordan den lille piken lar seg rive med og kjenne på det som nesten føles helt sant. Og hvem vet? Kanskje er det nettopp denne lille piken som en jul skal forelske seg i en nøtteprins på scenen ved vannet. Kanskje er det hun som skal løftes av publikums brusende applaus når sceneteppet går ned og enda et lite pikebarn har begynt å drømme der nede i salen.

Vi vet ikke, men vi lar henne leve i drømmen en liten stund til…

Følg oss gjerne på Facebook og Instagram!

_MG_0424
Ballettdrømmen kan bli litt virkeligere hos DODA

Ferietid

De løper bare nå. På tå. Fortere enn vinden kan ta dem. De løper til Flytog og hjemovertog. De skal rekke frem og tilbake, reise bort og ut. De tar med seg noe på veien, en koffert, en mappe til passet. En bok her og en genser der. De er på farta. De er folk i farta!

Det blir sånn når ferien nærmer seg. Byporten forvandles til et levende reisefølge. Alle skal et sted, men nesten ingen skal dit sammen. Men vi merker det alle sammen. At noe er i gjære. Det sitrer liksom litt av forventninger og drømmer. Samtalene er om det samme hvor enn du snur deg.

«Vi skal på hytta. Det er der jeg slapper av aller best.»

Oslo blir litt ekstra travel akkurat nå. En liten stund. Så mange av oss skal ut. Reise bort. Og samtidig kommer det så mange som skal hit. Se hvem vi er. Høre hva vi sier. De er på besøk. De er midt i sin ferie. Og så blander de seg. De som skal ut og de som skal inn.

«Jeg håper bare været blir fint. Ellers blir det jo ikke det samme…»

Noen kjøper solkrem. For det er jo det man skal når det er sommer. Helst flere typer. Andre velger seg en paraply. Skal kanskje ikke så langt. Har mista litt troen på det fine været.

«Da jeg var liten var det alltid fint vær om sommeren»

Lurer på hva de som er små nå vil huske. Husker de det fine været eller de mange dagene med regn og innetid? Vil de minnes skrubbsår på knærne eller togturen til Bestefar? Vil de minnes at de gikk gjennom porten på veien til sommeren?

Vi vil hvert fall huske at de fikk fri…

Følg oss gjerne på Facebook og Instagram!

Den lille dodamen

Hun ser opp og smiler. Med tindrende øyne og et åpent blikk tar hun imot alle som nærmer seg. Enten de er rike eller fattige. Om de hører til her eller bare er på besøk. Vi er alle like på noen punkter og til henne må vi – når vi må. Og hun viser vei.

Hun trives godt i jobben sin. Elsker å se på alle de som kommer og går. Høye og lave, unge og gamle. De eldre har alltid så god tid. De prater sammen. Om været. Og livet. Hun er der hver dag. Det er noe trygt i det. For de som ikke har så mange andre kanskje. De som søker etter et holdepunkt. Noen å møte.

Og så er det de som trenger å bli sett. De som ellers flyter under radaren og ikke møter blikket ditt. De som forsvinner inn i ingenting når du prøver å nå dem. De usynlige. De som trenger hjelp. De får komme inn de også. Og de får være der. Men de må passes på. Etter en tid spør hun om det går bra. Noen ganger får hun nei.

Hun kan få hjelp. Og vaktene kommer. Når døra har vært låst alt for lenge. Når det ikke lenger kommer noen svar. For det hender jo. Og det er derfor hun er der. For å spørre når svarene blir for utydelige.Men heldigvis skjer det nesten aldri. 

Det er de fine menneskene hun husker. De som hilser på alle verdens språk. Særlig nå på sommeren. I høysesong.

For hun er en av de som møter alle gjestene våre. Ikke bare de som besøker senteret, men de som besøker byen vår. Og når de går gjennom porten til byen – da går de også forbi henne. Eller innom.

For må man så må man. Og de som besøker henne –de må.

Følg oss gjerne på Facebook og Instagram!

Hjertevarme Elin

Du kjenner det med en gang du kommer inn i butikken. Den myke stemmen fyller hver krok med varme. Du føler deg sett. Og hørt. Og smilet lyser opp i den litt regntunge sommerdagen. Du kjenner det med en gang.

Du er alltid velkommen hos Elin på Mappstore!

Noen mennesker må man bare ha. Det kjennes helt umulig å fortsette utviklingen uten dem. Som om det ikke vil gå. Ikke vil kunne fungere uten. Et sånt menneske er Elin. Hun ble hentet hjem etter studier i London når ny butikk skulle åpnes, og med sine lange dreads og sitt milde vesen setter hun et helt eget preg på butikken.

Og man merker det med en gang. Med en gang man kommer inn.

For Elin bryr seg virkelig om deg. Hun vil vite hvem du er, hva du tenker. Hun er ikke en av de som bare later som om hun hører etter. En av de som helst vil at du skal gå ut av butikken så fort du har betalt. Nei, hun vil vite mer. Lytte. Lære. Bli kjent med et fremmed menneske, om enn bare for et minutt. Om så bare for å høre deg si noe.

For Elin ser deg. Hun ser det vakre. Og hun ser det triste. Hun tviholder på det positive. Prøver å forstå. Henter frem troen på det gode. Og hun gjør alt hun kan for å få deg til å føle deg vel.

Og i hennes selskap gjør man det. Man føler seg sett. Og hørt. Man føler seg viktig og helt spesiell. Man blir tatt vare på, behandlet med respekt. Og man blir glad. For bare etter en liten tur innom Elin gjør noe med humøret ditt.

Vi vet – for vi har prøvd.

Neste gang du er innom Byporten bør du ta turen innom Elin. Vi er helt sikre på at du vil gå ut igjen med et smil om munnen

 

HØR DA!!!

Hvordan tror du det ville vært? Å ikke høre. Ikke vite hva de bak deg snakker om. Ikke klare å oppfatte samtalen om mange snakker samtidig. En ensomhet man ikke klarer å forklare, for du er jo med – du får bare ikke delta.

Det skal ikke mye til før hørselen blir skadet. En av de viktigste sansene våre. Den som gjør at vi kan forstå, være en del av. Å være annerledes kan være tungt. Å ikke høre er kanskje en av de tyngste annerledeshetene.

Men å høre en evig lyd er også annerledes. Og ubehagelig. Tenk deg at det aldri blir stille. At det suser og piper. At stillheten aldri klarer å tvinge seg gjennom. Aldri får kontroll. Tenk at 350.000 nordmenn opplever dette hver eneste dag. I en hverdag der roen aldri helt trenger gjennom. Der man ikke lenger kan ligge i gresset og høre det gro, for den evige lyden overdøver det lille stille.

Og ørene våre tåler så mye mindre enn vi tror!

Du vil kanskje ikke gjette det, men du kan høre på biltrafikk i åtte timer, men bare to og halv time med gressklipping! Du tåler 47 minutter på motorsykkelen, men 105 dB, som tilsvarer hodetelefoner på høyt volum, der når du grensa etter 4 minutter. Og det kanskje aller mest skremmende:

Ørene dine tåler 28 sekunder på rockekonsert…

Vi vet det jo. Eller; vi har ganske sikkert hørt det. Ett eller annet sted. En eller annen gang.

Kanskje vi skal høre etter. Kanskje vi skal tenke over det en gang til. Vurdere det på nytt. Brukt de øreproppene man har liggende der ett eller annet sted. Kanskje til og med vurdert noen nye.

Møt årets store festivalsesong med et annerledes syn på ørene dine. En annen omsorg. En annen kunnskap.

Hør da!

For alltid…

Følg oss gjerne på Facebook og Instagram!