Den lille dodamen

Hun ser opp og smiler. Med tindrende øyne og et åpent blikk tar hun imot alle som nærmer seg. Enten de er rike eller fattige. Om de hører til her eller bare er på besøk. Vi er alle like på noen punkter og til henne må vi – når vi må. Og hun viser vei.

Hun trives godt i jobben sin. Elsker å se på alle de som kommer og går. Høye og lave, unge og gamle. De eldre har alltid så god tid. De prater sammen. Om været. Og livet. Hun er der hver dag. Det er noe trygt i det. For de som ikke har så mange andre kanskje. De som søker etter et holdepunkt. Noen å møte.

Og så er det de som trenger å bli sett. De som ellers flyter under radaren og ikke møter blikket ditt. De som forsvinner inn i ingenting når du prøver å nå dem. De usynlige. De som trenger hjelp. De får komme inn de også. Og de får være der. Men de må passes på. Etter en tid spør hun om det går bra. Noen ganger får hun nei.

Hun kan få hjelp. Og vaktene kommer. Når døra har vært låst alt for lenge. Når det ikke lenger kommer noen svar. For det hender jo. Og det er derfor hun er der. For å spørre når svarene blir for utydelige.Men heldigvis skjer det nesten aldri. 

Det er de fine menneskene hun husker. De som hilser på alle verdens språk. Særlig nå på sommeren. I høysesong.

For hun er en av de som møter alle gjestene våre. Ikke bare de som besøker senteret, men de som besøker byen vår. Og når de går gjennom porten til byen – da går de også forbi henne. Eller innom.

For må man så må man. Og de som besøker henne –de må.

Følg oss gjerne på Facebook og Instagram!

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s